Tre i huset på fjellet

Boka Stiletthæler i desember ble til i løpet av to uker i september. Tekstene er skrevet av unge voksne fra 14-24 år etter to workshops med forfatter Erik Eikehaug. Resultatet har blitt en bok med smakebiter fra hele prosessen. Under workshopene fikk deltakerne følgene oppgave:

Nora/Peer/Hedvig/Brand/Hedda/Dr.Stockmann
Velg en av de seks karakterene og plasser dem i en morderne setting. Gi dem en alder og omstendigheter du selv kan relatere til. Bruk karakteristikkene deres og beskriv hvordan en vanlig dag ser ut for dem. Gi dem en utfordring.

Tre i huset på fjellet Iryna Kazartseva

Hva ventet på dem? Det var det ingen som visste. Ved midnatt åpnet dørene til huset og ønsket gjestene velkommen. Det var et vanlig hus i fjellene. Det så organisk ut, som om det var skapt av fjellet selv. Allerede ved første øyekast var det tydelig at det kunne være begynnelsen på en reise til ukjente områder.

Husets vegger var dekket av spesielle paneler som reflekterte månens glitrende lys. Taket på huset spiller en unik melodi i duett med regnet. De store vinduene inviterte reisende til å komme nærmere og se inn. De skapte naturlig nysgjerrighet etter å finne ut hva som fantes der inne. Gårdsplassen hadde en atmosfære av komfort og ro…

Hedda så mistenksomt på Nora, men gikk likevel inn i huset. Per fulgte etter dem inn.
“Kjenner dere hverandre?” spurte Hedda og rynket mistenksomt pannen. “Hvem sendte oss invitasjonen til å møtes?” Nora trakk på skuldrene. Per svarte raskt: “Jeg har fått en invitasjon til en begivenhet som kommer til å forandre livet mitt! Hvordan kunne jeg la være å komme?” Hedda smilte skeptisk. “La oss bare finne ut mer om dette stedet!” foreslo Nora.

De gikk inn i stuen. Et portrett av en mann stirret på dem fra veggen. Han var en mann med et alvorlig blikk som vitnet om selvtillit. Han hadde kinnskjegg og tykt, tilbakestrøket hår, og alvorlige, strenge trekk som reflekterte hans dype tenkning og uslokkelige energi. Øynene hans var uttrykksfulle og intense. De vitnet om hans intelligens og analytiske blikk på verden. Selv om de så ettertenksomme ut, kunne man alltid se en glimt av kreativitet og en dyp oppfatning av menneskelig erfaring i dem.

Per plystret: “Det er et kjent ansikt! Hvem er det?” Nora tok opp lappen som lå på bordet ved siden av henne og leste høyt: “Nora, Hedda og Per, dere er sikkert forvirret og forstår ikke hva som skjer. La meg forklare litt. Dere har levd i det 21. århundret i et år nå og har utforsket verden rundt dere og dere selv i den. Jeg kommer alltid til å bry meg om dere, og det er derfor jeg har samlet dere her for å fortelle hverandre om livene og opplevelsene deres. Dere er sikkert veldig nysgjerrige på hvem jeg er. Det vil dere snart få vite.... Med vennlig hilsen, din far.”

Det ble stille i stuen. “For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra fortiden”, innrømmet Per og satte seg godt til rette i stuesofaen. “Så det er best du forteller meg om fortiden din.”
“Dessverre husker jeg for mye. Før hadde jeg en ting, i alle fall til å muntre meg med så lenge. Mine pistoler. General Gablers pistoler. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bygge et nytt liv med disse minnene.”
“Oppdag en ny verden,” foreslo Per. “Jeg liker hvor mye moderne transport det er her, hvor raskt man kan reise rundt på halve planeten!”
“Og jeg elsker mulighetene verden har gitt meg!” innskjøt Nora. “Før ble det forventet at jeg skulle være fornøyd med rollen som mor og kone, men nå kan jeg velge, jeg kan legge mange andre roller til rollen som mor og kone!” De diskuterte det nye livet sitt, fordeler og ulemper med situasjonen til de ble slitne.

Da lyden av det siste ordet døde ut, så de til sin overraskelse at fargene sakte gled av lerretet som mannen var avbildet på. I stedet bredte en speilblank overflate seg langsomt over lerretet som en kald elv. Det mystiske portrettet ble til et vanlig speil.

Da de så på speilbildet sitt, så hver av dem endelig sitt sanne jeg. De snakket ikke sammen lenger – det var ikke lenger nødvendig. Hver tenkte på sitt. Planla Per noen nye eventyr? Tenkte Nora på sin fremtidige karriere og sitt frie liv? Var Hedda glad for å være fri fra fortidens byrde? Det spiller ingen rolle, for i morgen tidlig har alle trådt inn i et nytt liv.
Hva ventet på dem? Det var det ingen som visste.