Den nasjonale Ibsenprisen
Den nasjonale Ibsenprisen er Norges eneste dramatikerpris, og er blitt delt ut av Skien kommune siden 1986.
Prisen tildeles en dramatisk tekst som i løpet av siste kalenderår har hatt urpremiere, eller norgespremiere ved et profesjonelt norsk teater. Urpremierer må finne sted i Norge. Juryen kan velge å gi prisen for et samlet dramatisk forfatterskap. Vinneren må bo eller virke i Norge.
Selve prisen er på 150.000 kroner, og en statuett formet av Nina Sundbye.
2024:
Årets jury
Regiforbundet: Simone Thiis -juryleder
Norsk kritikerlag: Live K. Lundh
Norsk dramaturgforum: Kristoffer Spender
Norsk teaterlederforum: Cliff Moustache
KHIO: Jesper Halle
Skien kommune v/Teater Ibsen: Bo Anders Sundstedt
2023:
Vinner av Ibsenprisen 2023 er Monica Isakstuen for stykket Dette er ikke oss. De to andre nominerte var Frode Grytten med Inn frå regnet og Arne Lygre med Tid for glede. Prisen ble delt ut på Ibsenhuset og Sølvåren hadde ansvaret for arrangementet.
Juryens begrunnelse:
Dette er ikke oss Monica Isakstuen
Urpremiere 26.januar 2022, Den Nationale Scene, Teaterkjelleren
Dette er ikke oss handler om en tilsynelatende vanlig hverdag i en familie der Min Mor, Min Far, Min Søster og Min Bror utforsker spørsmål om hvem de er, hvem de er i forhold til hverandre og hva som har hendt dem. Fornemmelsen av at en stor ulykke har skjedd eller skal til å skje, pulserer mellom linjene og gir teksten en nagende uro. Karakterene uttrykker både avsky og kjærlighet til hverandre, noe som skaper smertepunkter, underfundig humor og stor dybde. Teksten maner frem en uvanlig familiedynamikk med overraskende dramaturgiske vendinger, som likevel oppleves gjenkjennelige og relevante. «Dette er ikke oss» er en egenartet og formsterk tekst om tap og sorg, og om virkelighetens kår i nære relasjoner. Den skaper et åpent og lekent rom i et landskap der risikoen for katastrofe hele tiden er til stede.
Juryens medlemmer for 2023
Årets jury
Norsk kritikerlag: Rania Broud –juryleder
Norsk dramaturgforum: Marianne Sævig
Regiforbundet: Simone Thiis
Norsk teaterlederforum: Nora Evensen
KHIO: Jesper Halle
Teater Ibsen (Skien kommune): Bo Anders Sundstedt
Om arrangementet:
Til Ibsenprisen har vi tatt utgangspunk i dette diktet Naturens stemme og latt ulike kunstnere og unge la seg inspirere av diktet på sin måte. Henrik Ibsen skrev diktet Naturens stemme da han var i 20-årene.
Billedkunstner Margrethe Brekke Kolstad har laget kunstverk som danner den visuelle rammen for kvelden. Hun har også holdt workshops med unge fra 16 til 26 år som har åpning av utstillingen sin Naturens stemme torsdag 23.mars i Ibsenhuset.
Musiker Mari Kvien Brunvoll har tonesatt deler av diktet som fremføres under prisutdelingen. Poet og musiker Eirik Havnes har skrevet et tekst inspirert av Naturens stemme som han skal lese.
Naturens stemme:
Der vandred en Digter saa ensom i Skoven
Og lytted til Grantoppens Susen foroven.
Han satte sig ned mellem Blomsternes Klynge,
Da syntes ham, Bækken begyndte at synge.
Og dæmpet kvad Trosten bag løvrige Grene,
Kort sagt, musikalsk var den hele Scene.
Det smeltede Alt saa harmonisk tilsammen,
Da steg i hans Indre Begeistrings-Flammen.
Knapt kunde han holde Pegasen itømme,
Da hvisked en Stemme, det lød som i Drømme!
Det lød som en dæmpet hendøende Klage,
En bævende Gjenklang fra halvglemte Dage!
Det lød som en Røst fra Naturens Indre,
(Og virkelig var det ei meer eller mindre!)
«Gaa», lød det, «du Menneskebarn som sidder
I Skoven og lytter til Fuglens Kvidder!
Du vil kun belure din drømmende Moder,
(Saa skriver du siden elegiske Oder!)
Gaa, siig dine Brødre de taug, naar de vidste
Hvad Kval eders Moder derover maa friste!»
Der gaaer jo et Sagn om en Moder, hvis Kvæde
Lød hvergang hun vugged sin slumrende Spæde.
Og siden saa lærte hun Barnet at lalle
De venlige Viser, først een, saa dem alle.
Den Lille sang end med sin barnlige Stemme
Da Moderen slumred i Gravhallens Gjemme.
Og hvergang han nynned det velkjendte Kvæde,
Da drømte hun saligt om Himmelens Glæde.
Dog, alt som han voxte, forglemte han Sangen,
Han kvad vel endnu, men forvandsket var Klangen.
Og hvergang han nynned det fremmede Kvæde,
Da hørtes hans Moder i Graven at græde.
Saa sad og Naturen ved Digterens Leie,
Og skjænked ham kjærligt hans dyreste Eie.
Hun sang for ham indtil han lærte at lalle
De venlige Viser, først een, saa dem alle.
Naar stundom han nynner det barnlige Kvæde,
Da smiler Naturen med moderlig Glæde.
Men slaaer han Accorder, som Verden ham lærte,
Da sukker hun dybt i unævnelig Smærte!