Henrik Ibsen ble født en vinterdag i Skien, den 20.mars 1828

Han ble født i en bygård rett ved byens torg. Fra stuens vindu var det utsikt mot byens torg og den store kirken. Fossene preget byen på Ibsens tid, og i sine påbegynte memoarer kalte han byen for ‘Fossedurenes by’. Henrik Ibsen ble født inn i borgerskapet, og familien Ibsen var en stund en av byens rikeste familier. Knud Ibsen, faren til Henrik, var en av byens største skattebetalere. De gylne åra tok imidlertid slutt, økonomien ble skrall, og familien måtte flytte til landstedet sitt på permanent basis. 

Det er tydelig at barndomsbyen gjorde inntrykk på ham. Henrik skrev ikke bare om fosseduren, han skrev februarmarkedet med linedansere og gjøglere, om puddelen med røde øyne i kirketårnet, om dårekisten ved torget, og ikke minst skrev han om da barnepiken holdt ham ut av kirketårnet for at han skulle få se utover byen. Der nede stod moren og var besvimelsen nær da hun så sønnen henge ut av kirkegluggen. Alle disse erfaringene, drar Ibsen med seg inn i diktningen, der blir de til vertikale og horisontale perspektiver som vi finner i de fleste av Ibsens verk, både i dikt og dramatikk. Uendelige horisonter, svimlende høyder og dype daler. «Her oppe er frihet og Gud, der nede famler de andre».   

Henrik Ibsen var et kunstnerisk barn. På Venstøp, (Henrik Ibsen Museum) vet vi at han både tegnet, leste, og laget dukketeater.
Kanskje ble hans dramatiske talent nettopp utviklet i en låve på Venstøp, i Skien? 
Henrik Ibsen har en brokete skolegang, man tror han har gått på skole sammen med jernverksarbeidernes barn, en skole som for øvrig ble opprettet av kammerherre Løwenskiold. Det antas også at han har fått litt privatundervisning av klokker C. Lund, som var venn av Knud Ibsen. Skolen ble holdt på Århus gård. 

15 år gammel drar Henrik med båten Lykkens prøve fra Skien til Grimstad. Der skrev han sitt først stykke, Catilina. Senere ble det flere krevende år både i Oslo og Bergen, det løsnet ikke skikkelig for Henrik. Etter noen år fikk Henrik endelig et stipend, slik at han kunne dra til Roma med sin kone Suzannah og lille Sigurd. Kanskje hjalp det å få fedrelandet på avstand, for nå kom det store gjennombruddet med stykkene Brand og dernest Peer Gynt. Begge vakte oppsikt, og høstet mange lovord, fra nå av så alt lysere ut. Nå kom stykkene i tur og orden, og interessen for dramatiker Henrik Ibsen økte proporsjonalt med hvert stykke han skrev. 

Det er hevet over enhver tvil at Ibsens verker fremdeles er gjeldende. Kunstnere over hele verden tar dramatikken i bruk, setter opp, leser stykkene, debatterer og konverserer. Det være seg tematikken, karakterene eller språket. Han er uendelig stor i internasjonal sammenheng, på de etablerte scenene så vel som de eksperimentelle scenene. På universiteter og høgskoler, festivaler og symposier, over hele verden finner vi hans navn.   

70% av alle verdens engelskspråklige barn og unge utforsker og leser Shakespeare sine stykker.  I Japan, i USA, i India og Chile får ungdom i tillegg undervisning i Ibsen. Det skulle bare mangle at vi ikke åpner dørene til Ibsenuniverset for barn og unge i Ibsens eget land.   

Sølvåren Ibsen formidlingssenter vil ha som en av sine viktigste oppgaver å formidle Ibsen til barn og unge, unge voksne og voksne. Den beste måten vi kan gjøre det på er å sette Ibsens dramatikk inn i en nåtidig og relevant sammenheng. Sammen med kunstnere og kuratorer, formidlere og andre kreative skal vi løfte frem det unike og særegne ved Ibsens stykker. Det er en enorm kraft og vitalitet i Ibsens verker, og det at stykkene til enhver tid spilles, leses og diskuteres, er det beste bevis. 

Vårt Ibsensenter har tatt navnet Sølvåren fra Ibsen, begrepet brukte Ibsen til å forklare sitt kunstsyn, at det å oppleve kunst skulle være som å lete etter sølvåren i fjellet, noen ganger er den godt synlig og fremme i dagen, andre ganger er sølvåren skjult, og man må gjøre en innsats for å finne den. Sånn er det med Ibsens stykker, noe er konkret og lett forståelig, mens andre ting er symbolske og mer vanskelig å få tak. 

Henrik Ibsen was born on a winter’s day in Skien, on 20 March 1828.

He was born in the family home right next to the town square. From the living room window there was a view of the square as well as the town’s large church. The local waterfalls characterized the town in Ibsen’s time, to the extent that he called Skien “the Town of Roaring Waterfalls” in his unfinished memoirs. Henrik Ibsen was born into the affluent middle class, and the Ibsen family was for a while one of the most well-to-do in Skien. Knud Ibsen, Henrik’s father, was one of the town’s largest tax payers. But the golden years ended when the economy took a turn for the worse, and the family had to permanently move out to their country home at Venstøp outside of Skien, today’s Henrik Ibsen Museum.  

It is clear that Ibsen’s hometown made an impression on him. He wrote about not only the roar of the waterfalls, but about the market days in February with their tightrope walkers and jugglers, about the red-eyed poodle in the church tower, about the “fool’s chest” nearby the square, and not least about the time his nanny held him out of the church tower so that he could see the whole town, all while his mother stood below on the ground, on the verge of fainting, as she saw her son hanging out from the tower. Ibsen incorporated all of these experiences into his writing, where they became vertical and horizontal perspectives that we find in most of his plays and poems. Endless horizons, dizzying heights, and deep valleys. As Ibsen himself wrote: “Up here there is freedom and God; down below the others stumble.”  

Henrik Ibsen was an artistic child. We know that he drew, read, and put on puppet shows at Venstøp. Perhaps it was precisely at Venstøp that he developed his talent for drama?  

Henrik Ibsen had a somewhat erratic education. It is believed that he went to school along with the children of the nearby ironworkers, a school that had originally been founded by the chamberlain Løwenskiold. It is also presumed that he received private lessons from the sexton C. Lund, who was a friend of Knud Ibsen.
The school was housed at Århus Gård.

At the age of fifteen, Henrik moved from Skien to Grimstad in Southern Norway, travelling on the boat Lykkens prøve (“A Test of Fortune”). It was later on in Grimstad that he wrote his first play, Catilina. This was followed by several tough years in both Oslo and Bergen – things just wouldn’t go his way. After a few years he finally received a stipend so that he could travel to Rome with his wife Suzannah and young son Sigurd. Perhaps it was helpful to put some distance between himself and his native country, as it was now that he achieved his major breakthrough with the plays Brand and Peer Gynt. Both created quite a stir and were highly acclaimed, and from then on his fortunes started to improve. He began publishing plays at a steady clip, and interest in the playwright Henrik Ibsen increased in pace with every new work he wrote.

 There is no doubt that Ibsen’s plays are still highly current. Inspired by his body of work, artists the world over regularly stage and read his plays, all the while debating and talking about their themes, their protagonists, and Ibsen’s language. He is a towering figure on the international stage, for both conventional and experimental theatres alike, and he is studied and discussed at universities, colleges, festivals, and seminars throughout the whole world.  

 70% of all English-language children in the world read and explore Shakespeare’s plays. Youth in Japan, the United States, India, and Chile are also taught about Ibsen. It seems obvious that we should present the world of Ibsen to children and adolescents in Ibsen’s own homeland as well. 

 One of the primary tasks of Sølvåren will indeed be to present Ibsen to children, adolescents, young adults, and grown-ups. The best thing we can do to achieve this goal is to put Ibsen’s dramatic works into a contemporary and relevant context. Along with artists, curators, museum educators, and other creative professionals, we aim to highlight what makes Ibsen’s plays unique and distinctive. There is an enormous power and vitality in his works, as shown by how they are continually being performed, read, and discussed.  

The centre takes its name from Ibsen himself, who used the notion of silver ore (Sølvåren) to explain his outlook on art. For him, finding meaning in art should be equivalent to searching for silver ore in the mountains: sometimes the meaning is clear and visible under the open sky, other times it is concealed far below ground, so that one has to strive to unearth it. And that it is how Ibsen’s plays are themselves: some of their content is concrete and easily understood, while other elements are symbolic and harder to grasp.