Moralen av det hele

Alt går bra, kunstnerduo Agnes Nedregård og Branco Boero Imwinkelried.

Som billedkunstnere ønsker vi selvsagt å skape meningsfulle verk av betydning - verk som rører vårt publikum, og som står seg over tid. Men hvordan? For å nærme oss et svar på spørsmålet, tar vi en kikk på et kunstnerskap som har vist at det tåler tidens tann, og lar det være vår ledestjerne gjennom et lite dypdykk inn i kunstens mulighetsrom. 

«Jeg ser på karaktererne, på de krydsende planer, på historien, og giver mig ikke af med «moralen» af det hele»1, sa en gang en anerkjent dramatiker. 

Det skal handle om å lage kunst som kommenterer vår samtid, om kompliserte menneskelige og moralske dilemmaer, og om å se en sak fra flere sider. Med andre ord - det skal handle om Ibsen2. Om hva det er som gjør at den støvete gamle mesteren, avbildet på paraplyer og kaffekopper som en komisk og pompøs karikatur med sitt lett gjenkjennelige skinnskjegg, hatt, frakk og stokk, oppleves som så aktuell i dag, og om hva han har å si oss. 

Aktualitet i tid og rom 

Paris, 2019: Vi besøker le Théâtre de l'Odéon for å se En folkefiende i fransk oppsetning. Salen er fullsatt. Når Dr. Stockmann holder sin berømte tale, hvor han insisterer på å offentliggjøre at vannet i byens badeanlegg er forurenset, selv om det kan ta levebrødet mange av hans medborgere, begynner salen formelig å vibrere. Det er De gule vestenes tid - leseren husker gjerne den franske folkeprotesten hvor en desperat middelklasse kledde seg i gule refleksvester i frustrasjon over høye bensinpriser og synkende levestandard, og det de opplevde som en hyklerisk holdning fra sine ledere. Ved hjelp av en smule improvisasjon i Stockmanns tale, blir parallellene mellom stykkets tema og virkeligheten i gatene utenfor til å ta og føle på. Stykket er relativt tradisjonelt tolket, likevel er aktualiteten umiskjennelig. 

På vei hjem blir vi gående og diskutere hva vi akkurat har sett, og reaksjonene fra det franske publikummet. Vi forsøker å identifisere hvilke kunstneriske grep Ibsen brukte, som gjør at stykkene hans fremdeles kan engasjere sitt publikum i ulike land og kulturer - selv om de omhandler ganske spesifikke hendelser, i et spesifikt miljø, i en spesifikk tid. Det fortjener å bli undersøkt nærmere. 

Skien, 2022: Vi befinner oss i Ibsens fødeby, og Ibsen har bursdag. Det markeres med utdeling av Den nasjonale Ibsenprisen, fulgt av et ambisiøst og mangefasettert program som er gratis og åpent for et allment publikum. Det vrimler av folk. Etter prisutdelingen kan man se Helge Jordal fremføre Ibsens dikt Terje Vigen. Diktet om mannen som fikk lide for å ha trosset blokaden under Napoleonskrigen ved å ro over Skagerak for å finne mat til familien, får en ny klangbunn med dagens krigsdiskurs som bakteppe. Sider ved historien om Terje Vigen trer frem i et klarere lys. 

Ibsen er en av de mest spilte dramatikere på kloden. Han har tydeligvis truffet en nerve i oss. Folk lar seg stadig engasjere, gang på gang, i Skien, Paris og over hele kloden, av Ibsens dramatikk. Men hvordan gjorde han det?  

Velkjente tema 

«Å vente på det vidunderlige»3, sier Nora i Et dukkehjem. 
«Hele vort borgersamfund hviler på løgnens pestsvangre grund»4, sier Doktor Stockmann i En folkefiende. 
«Intet eller alt»5, sier Brand. 
«Nu kommer jeg til dig i frihed, – frivillig – og under ansvar»6, sier Ellida i Fruen fra havet. 
I Vildanden får Hedvig spørsmålet «Men om nu De frivillig offred vildanden for hans skyld?»7. 

«Hvad skal jeg ville?»8, spør Julian i Kejser og Galilæer, og får til svar: «Hvad du må». 

Frihet, sannhet, skjønnhet, løgner, illusjoner, anerkjennelse, offervilje, stolthet og prestisje er noen eksempler på tema Ibsen lar sine karakterer bakses med. De kjemper med seg selv og sine egne lengsler og overbevisninger, med hverandre, og forsøker å finne veien ut av vanskelige menneskelige og moralske dilemma. De politiske og samfunnsmessige forutsetningene som rammer inn deres handlingsrom og livsvilkår er allestedsnærværende.  

Det slår oss at det som er lett å avskrive som velkjente tema, som vi er vante til å tolke innenfor selvsagte moralske og etiske rammer, ikke er like innlysende behandlet hos Ibsen. Begreper som sannhet, skjønnhet og illusjoner mangedobler sine betydningslag i hans stykker. Vi forsøker oss på å se nærmere på noen av disse. 

Frihet 
«Jeg har kunnet vælge det nu. Derfor kunde jeg også forsage det.»9 

I Fruen fra havet kretser den essensielle spenningen rundt hovedpersonen Ellidas trang til frihet, som i Ibsens stykke er symbolisert ved havet, og konkretisert i hennes begjær for en sjømann uten fast havn. Når det kommer til stykket, er det likevel ikke den grenseløse, endeløse friheten som står på spill for Ellida, men valgfriheten. Når hun til sist er gitt muligheten til selv å velge fritt, «i frihet - og under ansvar»10, velger hun ikke friheten, hun velger det trygge, forutsigbare livet på land. Frihetslengselen, som var så overveldende, fordufter idet hun står fritt til å bestemme sin egen skjebne. 

Det er som om Ibsen utfordrer oss til å tenke over om det er slik at friheten kun har ett ansikt - er friheten per definisjon grenseløs, eller kan en tilværelse innenfor trygge rammer også ses på som en slags frihet? Ibsen gir friheten nettopp et annet navn, i Ellidas munn: «Det grufulde, det er det, som skræmmer og drager»11 - og den frihetselskende hovedpersonen seiler til slutt inn i den trygge havn. I stykket plasseres den avgjørende friheten et helt annet sted enn i de to motpolene frihet og forutsigbarhet, nemlig i den reelle valgmuligheten. 

Medmenneskelighet 
«Å, livet kunde være ganske bra’ alligevel, når vi bare måtte få være i fred for disse velsignede rykkere, som render os fattigfolk på dørene med den ideale fordring.»12 

I Vildanden møter vi to ulike karakterer som brenner etter å gjøre andre vel - helst dem som er forkomne og ikke vet å få skikk på sine egne liv. Med sine respektive overbevisninger om hva som er best for menneskeheten, kaster de seg, som gode medmennesker, med iver over sine neste for å hjelpe dem, løse deres problemer for dem, og gjøre dem godt - iallefall i egne øyne. Barnet i stykket, lille Hedvig, havner i klem mellom deres forsøk på å ordne opp i hennes fars liv. Når den velmenende medmenneskeligheten skaper splid mellom far og datter, blir hun oppfordret til å ofre det kjæreste hun eier for å vinne tilbake sin fars kjærlighet. Det ender i tragedie. Hedvig ofrer seg selv. 

Forståelsen av medmenneskelighet får plutselig flere dimensjoner; kan den gode intensjon i ønsket om å hjelpe sin neste potensielt føre galt avsted? Et velkjent sitat fra det samme stykket peker i denne retning: «Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»13 Vi vil påstå at stykket også åpner for at oppmuntring til livsløgner kan være like så destruktiv som andre handlinger i medmenneskelighetens navn. 

Menneskelige forhold i ubalanse 
Filosofiprofessor Kristin Gjesdal, som står bak flere bøker og artikler om de filosofiske aspektene ved Ibsens arbeider, forteller hvordan Ibsen gradvis utviklet en metode for å bygge opp spenningen i sine stykker, og å la publikum oppfatte de doble og triple lagene av mening i samhandlingene mellom karakterene.14 For henne utforsker Ibsen en interaksjon mellom kunnskap, persepsjon og illusjon, hvor alle menneskelige forhold er preget av den brutale ubalansen mellom vår tørst for anerkjennelse og våre mislykkede forsøk på å oppnå den. 

«Ingen kan digterisk fremstille det, hvortil han ikke til en viss grad, og, ialfald til enkelte tider, har modellen i sig selv»15, sa Ibsen i en tale da han var i midten av 40-årene. «Og hvo er den mand iblandt os, der ikke nu og da har følt og erkendt i sig en modsigelse imellem ord og handling, imellem vilje og opgave, imellem liv og lære overhovedet? Eller hvo er den iblandt os, der ikke, ialfald i enkelte tilfælde, egoistisk har været sig selv nok, og halvt anende, halvt i god tro har besmykket dette forhold både for andre og for sig selv.» 

Vi observerer hvordan Ibsens karakterer er skildret med ulike lengsler, behov og overbevisninger, med sympatiske og mindre sympatiske sider - som blir satt på prøve i konfliktfylte situasjoner, og stilt ovenfor komplekse problemstillinger. Men Ibsen selv tar ikke stilling; han nøyer seg med å belyse dypt menneskelige og moralske dilemmaer fra flere sider, og overlater til oss å konkludere - eller å leve videre med åpne spørsmål. 

Tolkningens fristelser 
Det har ikke alltid blitt verdsatt av hans publikum - for eksempel kan vi lese i oppføringen til Store norske leksikon om Henrik Ibsen at det er «uklart hva vi lærer av dramaene»16, fulgt av et sitat av den kjente forfatteren Arne Garborg, som sier om stykket Kejser og Galilæer at «man ved Bogens Slutning bliver siddende igjen med et Spørgsmaals tegn som det hele Udbytte.»17 

En ting som blir tydelig for oss idet vi kikker litt nærmere på hva som er blitt sagt og skrevet om Ibsen og hans metoder, er at kritikere, forskere og kommentatorer har tolket hans arbeider ulikt, gjennom historien, og også i våre egne dager. Mange har blitt fristet til å lete etter Ibsens egen dom over sine karakterers valg og handlinger, eller å gjette hvilke karakterer som representerer hans eget synspunkt. Andre igjen har tolket karakterene i skuespillene som symboler på ulike konsepter. 

I Ibsens brevkorrespondanse finner vi noen hint til hvordan han selv tenker om dette. I 1867 skriver han til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson, rasende over en anmeldelse av Peer Gynt: «Han siger at den fremmede Passager er ​Begrebet Angst! Om jeg stod paa Retterstedet og kunde friet mit Liv ved den Forklaring, var den ikke faldet mig ind; jeg har aldrig tænkt derpaa; jeg smurte Scenen ind som en ​Caprice.»18 Og videre: «Ja, paa den Maade skal jeg paatage mig at gjøre baade dine og alle andre Digteres Værker om till ​Allegorier fra først till sidst. Tag Götz v. Berlichingen! Fortæll at ​Götz selv betyder den gjærende folkelige Frihedstrang, Kejseren betyder Statsbegrebet o. s. v.; hvad faar man saa ud! Jo, at det ikke er Poesi! –»19 

Trofasthet 
Vi kan forstå Ibsen dithen at han mener poesien, eller kunsten om man vil, ikke skal oppfattes symbolsk, i form av å illustrere en idé eller en bestemt posisjon - altså ta stilling - men at poesien ligger nettopp i utforskningen av det komplekse, i menneskelige dilemmaer hvor ingen moralsk korrekte løsninger er åpenbare. 

Om kritikeren som provoserte ham slik sier Ibsen, «der er noget, han kunde have godt af at lære, og som jeg, om jeg end ikke kan lære ham det, dog har forud for ham, og det er ​hvad Du i dit Brev kalder «Trofasthed». Ja, det er just Ordet! Ikke Trofasthed mod en Ven, et Formaal eller sligt, men mod noget uendelig højere.»20 

Dette «uendelig højere» som Ibsen snakker om, kan vi spekulere på. For nå nøyer vi oss med å tolke ham i retning av en «Trofasthet» i kunstens tjeneste.  

Hva vil det så si å være trofast mot kunsten? Kanskje nettopp å ikke la andre gode intensjoner komme i veien for det som er kunstens eget domene - som moralske formaninger, politiske idealer, sosiale formål eller på den annen side, pur underholdning. Ibsen viser oss den varige verdien i å la kunsten vise frem og belyse vår menneskelige streben, både med oss selv, med hverandre og med virkeligheten rundt oss, og la konfliktfylte situasjoner utfolde seg uten å gripe inn. 

Kunst og intensjoner 
Den tyske filosofen Immanuel Kant skrev om individets ansvar for å ta rollen som kritisk samfunnsborger21, mens hans etterfølger Friedrich Schiller mente om kunsten at den «utfører ingen enkelt hensikt, hverken noen intellektuell eller moralsk, den finner ikke en eneste sannhet, hjelper oss ikke med å oppfylle en eneste plikt og er, kort sagt, like uskikket til å skape karakter som å opplyse holdet»22. Det er bare mennesket selv som kan stå til ansvar for sine hensikter, sin karakter og verdighet, ifølge Schiller. 

Det er lett å tenke at den enkeltes identitet og verdenssyn er sammenfallende, også kunstnere og deres verk. Men som vi har vist er Ibsens personlige posisjon ikke nødvendigvis sammenfallende med hans kunstneriske kreasjoner. Om vi tester Ibsens verk opp mot Schillers teorier om at kunstens egenverdi er løsrevet fra menneskets intensjoner, kan det se ut som Ibsen med hell har satt slike ideer ut i praksis. 

Når det er sagt, er det mange som har forsøkt å tillegge Ibsen filosofiske tilbøyeligheter - ved å lese hans verker i lys av for eksempel Kierkegaard, Kant, Hegel og Nietzsche. Men Ibsen er heller ikke her lett å sette i bås: «​Summa Summarum er: jeg vil ikke være Antikvar eller Geograf, jeg vil ikke vidre uddanne mine Anlægg for ​den Monradske Filosofi, kort sagt, jeg vil slett ikke følge gode Raad»23, skriver han.  

Så hva kan vi si om «moralen av det hele»? 
Vi leser hos Ibsen et forsvar for kunstens frihet. Det ser ut for oss som at Ibsen mener kunsten er sterkest når den tjener seg selv. Som vi har observert, sier Ibsen at poesien ligger i utforskningen av det komplekse, av menneskelige dilemmaer hvor ingen moralsk korrekte løsninger er åpenbare. Slik plasserer han seg i en horisontal relasjon til sitt publikum - implisitt får vi friheten til å gjøre våre egne valg i møte med hans verk. Ibsens stykker kommuniserer en tilsynelatende aksept av våre menneskelige begrensninger så vel som vårt potensiale, og utgjør slik en frigjørende og fruktbar grobunn for en dialog rundt vår menneskelige tilstand. Kanskje ledestjernen vi lette etter i Ibsens kunstnerskap er å finne nettopp her.