Trekkfugler Ibsen

Eirik Havnes, komponist, musiker og poet

E må kanskje være den første til å innrømme det. 
E e egentlig ikkje en sånn der fuglefyr. I alle fall ikkje sammenligna med mange av dei som e her. 
Misforstå me rett. E ekkje imot fugla altså. Det finnes jo dei også. 
E skulle gjerne ønske e kunne mer om fugla.  
E har til og med en favorittfugl. Skjæra.  
For når e ser ei skjære, som går med nette skritt, så ser e en raptor.  
E går 60 milliona år tilbake i tid og skjønna at en fugl, det e jo en dinosaur.  
Men e e altså ikkje mer fuglefyr enn at min favorittfugl får me til å tenke på at fugla ikkje e fugla.  

Så e skulle gjerne ha visst mer om fugla. 
Det e for eksempel først nylig e fikk vite at vi ikkje e hjemmet til trekkfuglane.  
Heile min barndom har e trodd at trekkfuglane e norske.  
Også drar dei til syden om vintern, fordi det e så kaldt her.  

Gjøk og sissik, trost og stær  
Er kommet nå tilbake  

Og da har e alltid trodd at dei kommer tilbake fra ferie.  

Nei dei e på ferie her oppe.  
Fuglane kommer egentlig fra syden.  
Også drar dei opp hit når det blir for varmt og tørt og mangel på mat om sommeren. 
Det e vi her oppe som e syden!  
Eller, fra deira perspektiv blir det Norden.  

Når vi synge: Er kommet nå tilbake  
Så sir vi det på samme måte som bartendera i syden sukka i begynnelsen av Juni  
og vet at: Kjetil, Turid, Torgeir og Trude Linn  
Kommer snart tilbake.  

For å ete, drikke, pule, sloss, gjøre fra se på offentlig sted og synge karaoke.   

Ja, det e jo ikkje så langt unna sannheten for fugla heller.  
Det e jo bare det dei gjør:  
ete, drikke, pule, sloss, gjøre fra se på offentlig sted og synge karaoke 
Sjøl om vi gjerne romantisera fuglesangen, eller karaoka altså.  

Det e jo ingenting som e finere enn å gå på høyfjellet å høre heipiplerka sin karakteristiske tip tip tip tip, pjuuu pjuuu pjuu pjuu, eller den ivirige kvitringa til ei sanglerke.  
Men altså - det her gjelde jo ikkje alltid  
For e: 

E e fra Ålesund.  
Og Ålesund e en vakker by, bygd i Jugendstil, ikkje såå ulikt Skien faktisk.  
(Ditte e sånn snikskryt som vi som kommer fra vakre bya elska å høre) 

Men Ålesund har et problem når det kommer til turisme.  
Det kommer hundretusenvis av turista til Ålesund hvert år.  
Fra Spania. Og england. Nederland. Marokko og Tyrkia.  

Som rava rundt som nokken fulle alke og hyle og skrike heile natta.  
Gulpa og spyr på fortauet. Tigga og stjele.  
Voldelig e dem og.  
For ikkje snakke om mengdenhærverk.   

E snakka sjølsagt om Måsane.  

Da e begynte på den teksten her kom e på et dikt e skreiv da e va student.  
Som handla om ei Sildemåke som plutselig en dag dukka opp uttafor vinduet vårt da e studerte i Bergen, og begynte å tigge etter mat.  

Diktet e for langt til å resitere det no, men hovedpoenget mitt i diktet, e at den måsen va ringmerka. Med nokken små bokstava, og et norsk flagg.  
Så e snakka om kor brautende og ekkel den måsen va. Ja, selvfølgelig e du fra Bergen. Også va punshlinen i slutten av diktet:  
E tør ikkje en gang tenke på korsen du oppføre de i syden. 

Og her ser du nok en gang den feilen; at vi tror at trekkfuglane e heilnorske.  
Vi tar liksom alltid kreditt for ting vi som e norske.  

Brunosten. Bindersen. Ostehøvelen.  
Ibsen. Amundsen. Haaland.  

Men det e jo bare vi som spise brunost.  
Ingen bruka bindersa lenger, og ingen bryr se om at ostehøvelen e norsk.  

Og når det kommer til Ibsen, Amundsen og Haaland - så har dei alle en fellesnevner:  
At dei har prøvd å bruke mesteparten av livet sitt andre sted enn i Norge.  

Ja, en kan egentlig anse dem som nokken slags trekkfugla.  

Som trekke mot mer fruktbart land. Når det e idétørke i Norge.  
Kor det e enklere å leve ut drømmen.  
Ibsen bodde jo 27 år i utlandet. Trakk til Italia og Tyskland.  

Kor tankegodset va så mykje friskere.  
Lufta va friskere.  
Vinen va friskere.  
Damene va friskere.  
Og brunere.  
Og yngre.  
Og kledd for et varmere klima.  

Neida, no drar e det kanskje litt for langt. 
For det viktigste for alle trekkfugla, trekkunstnera, trekkfotballspillera og trekk ekspedisjonsførera e det store perspektivet.  
Det å reise ut i verden og få et nytt perspektiv. 

Tenk de at mens vi satt her hjemme og dyrka potete i skien på 1600-tallet  
Når vi knapt nok visste veien til England.  

Så fikk vi hvert eineste år besøk av fugla som hadde vært i Afrika, Sentralasia, søreuropa, ja til og med Antarktis.  
E må innrømme at e ikkje heilt skjønna koffor, men rødneppterna fly altså tur retur svalbard - antarktis.
Og det har den gjort i tusenvis av år før Amundsen i det heile tatt tenkte på det samme.  

Tenk de at mens vi ikkje visste nokken ting om verden, så satt gjøken og kokka i vei om korsen det står til sør for sahara. Og vi visste ingen ting.  
Tenk alt dei visste. Som vi kunne fått vite. Hvis vi bare kunne ha snakka deria språk. 

Men det kan vi jo ikkje.  
Sjøl om Ibsen sjøl, beskrive det så fint i diktet Naturens Stemme.  
En abstrakt og hemmelig sang, som moder jord lære oss fra vi e små.  
Men som gradvis blir overdøvd av alle andre sanga vi prøve å lære oss.  
Med akkorda og instrument og orkester og lange melodilinje som e så mykje mer fristende å høre på enn gjøkens ko koo, ko koo.  
Og moder jord gråter over å ikkje bli hørt.  

For det e mykje å lytte til, om en lytta til trekkfuglen.  
Og da snakka e ikkje bare om fuglekvitter, men ka den prøve å si oss med sin livsførsel. 
Den tar, ganske bokstavelig talt tempen på verden.  

Akkurat som Ibsen tok tempen på europas tankegods, og brakte det hjem.   
Tar trekkfuglane tempen på verden, og bringe den hjem.  
Eller rettere sagt - kanskje dei ikkje bringe den hjem.  
Nokken ganga kommer ikkje fuglane tilbake. Kanskje dei fant en anna vei.  
Et anna sted som va like fint som Norge i år.  
Det å lytte til naturens stemme, e også å lytte til det fuglane sir, når dei plutselig e stille.  

Og det ekkje sånn at dei plutselig har blitt sjenerte. 
Nei da har dei funne et anna sted, for å ete, drikke, pule og sloss.  

Vi e så heldige at vi har milliarda på milliarda av syngende værballonga på jorda.  
70 milliona trekkfugla bare i norge.  
Som i en evig prosess tar tempen på verden.  
En verden i endring. Fra arktis til antarktis.  

Så la oss lytte til naturen stemme.  
Sjøl om den ikkje e så tydelig som Ibsen:  
«Gaa du Menneskebarn som sidder 
I Skoven og lytter til Fuglens Kvidder! 

Gaa, siig dine Brødre de tidde, naar de vidste 
Hvad Kval eders Moder fremover maa friste!» 

Så blir det veldig tydelig, hvis vi må skrive om barnesangane våre. 
Noen fugler små de er,  
kommet nå tilbake 
Sisik og trost I alle fall.  
for både gjøk og stær.  
Er på rødlisten, som nær truet.  
Sanglerka og trelerka jubler høyt i sky  
Men de er også på rødlisten 
Topplerka er regionalt utdødd  
Sammen med 114 andre fuglearter på rødlisten 

som kanskje ikke vil synge alle dage  
som kanskje ikke vil komme tilbake  

Frost og sne de måtte fly.  
Her er sol og varme.